Med en diagnose som als, må jeg tenke litt annerledes. De som vet mitt beste, forteller meg at det er lurt å tenke at jeg skal klare det lenge. Ikke gi opp, men tenke positivt. Ingen vet jo hvordan dette vil bli. Det er forskjellig fra person til person.
Men en dag.....jeg vet jo at det kommer.
Da jeg var på sykehuset i februar strikket jeg. En sommerkjole til barn, en modell til butikken. Etter at jeg hadde fått diagnosen og kommet hjem, ryddet jeg bort alt som het strikketøy. Det var jeg ferdig med. Det var sjokket og sorgen som snakket.
Tre måneder gikk det, før jeg noe motvillig tok det fram igjen. Fysioterapeuten fortalte meg at det var noe av det beste jeg kunne gjøre for armene mine. Rene treningen.
 |
| Et skjerf jeg nylig har begynt på og mitt nye armbånd |
Jeg har sluttet å strikke modeller. Det tar jentene i butikken seg av. Jeg gjør det jeg liker mest av alt. Jeg hekler.
Hekling overgår alt av håndarbeid som jeg har drevet med. Å hekle kan gi meg lykkerus. Fortsatt. Det er noe meditativt over det som treffer meg. Jeg hekler helst uten mønster. Trenger bare en ide. Når du kan heklingens språk er du fri til hva du vil.
For meg har alltid tiden jeg jobber med et prosjekt vært viktigere enn ferdig resultat. Jeg kan savne å jobbe med et prosjekt når det er ferdig.
For en stund siden begynte jeg på et teppe. På glade dager tenker jeg på hva jeg vil hekle etter at det er ferdig. På leie dager er jeg redd jeg ikke skal rekke å få det ferdig.
 |
| Teppet mitt. Det skal ha 96 ruter, jeg har 29. Jeg hekler etter mottoet: En om dagen |
 |
| Et sjal jeg heklet i fjor, skal få kant av garn jeg har farget selv |
